Jeg har besøkt Rogbanka, en liten landsby i Sierra Leone. Landet som blir sagt å ha den laveste levestandard i verden. Men det er ikke et nødens og elendighetens Afrika som preger Rogbanka.
Her møter jeg barnelatter, arbeidsfelleskap – kvinnene som vasker klær sammen nede ved elva, småprat rundt bålet – mens maten putrer i gryta, rungende sang fra skolebarna – vi hørte sangen før vi så landbyen: ”Welcome oh welcome”. Og hjelpsomhet – da jeg satte meg for å tre lissene i et par joggesko, som var vasket – kom det straks noen barn for å hjelpe til. De fant en spiss pinne og fikk tredd de frynsete og vanskelige lissene. Folka her er sterke fysisk – av blant annet arbeide med risen og av å bære – trimsenter trengs ikke. De har også psykisk styrke – tro på seg selv og livsmot. Og de er stolte av landet sitt. De begynner skoledagen med å synge blant annet nasjonalsangen – hvor siste strofe lyder: ” The land that we love is Sierra Leone”.
Jeg forstår jo ikke språket – lærer meg bare hilsningsfrasene på temne: dirai – seke – tupendera –mamo – tanto kuru, som betyr: god morgen – i like måte – hvordan har du det – takk bra – takk gud. Men skolebarna begynner å lære engelsk fra første klasse, så de som har gått på skole går det greit å prate med. De aller fleste kan også noen engelske ord, selv om de har en litt fremmed uttale på dem.
Tida er langsom her. Slik vi kan oppleve hvis vi er på ferie på ei hytte på fjellet uten strøm – ingen radio ingen TV ingen avis ingen klokke. Da opplever man langsom tid – en dag kan føles som en uke. Det som likevel er annerledes her er at det er masse lyder rundt meg hele tiden og mange mennesker. Det er uvant og gjør at jeg ikke klarer å konsentrere meg om for eksempel å planlegge noe. Nå hadde jeg jo ferie og ikke noe bestemt jeg skulle gjøre, men hvis jeg bodde her til vanlig – hadde jeg greid å vende meg til det?
De kjente oppfinnere i verden har ikke kommet fra Afrika. Kanskje fordi de aldri har noen tid aleine med ro og fred til å tenke ut ting? Men de har oppfinnsomhet til å løse de daglige gjøremål med det de har for hånden. Ei dame kom til oss med et mygg-nett, for hun hadde sett at jeg klødde meg på noen stikk. Vi skulle gå og henge det opp i rommet, og jeg tenkte at vi trenger en hammer for å banke inn stifter i murveggen. Før jeg fikk sagt noe var dama ute og fant en stein og banket i vei. Selvfølgelig – man trenger ikke hammer. Fellesskapet er i alle fall veldig viktig i denne kulturen, og deg tror jeg gjør at det er mange færre med psykiske lidelser enn i vår del av verden.
Jeg lurer på om det er lettere å bli gammel her. De har mennesker rundt seg hele tiden, men de har ingen bekvemlighet ellers.
For meg som er vant til en hverdag som er fylt av mange impulser og mange valgmuligheter, oppleves livet i Rogbanka som ensformig. Maten er ensformig, dagens gjøremål er ensformige - og for eksempel sangene er veldig preget av gjentakelse. Ensformigheten gjør også at tida oppleves langsom.
Jeg gledet meg til å komme hjem til kjent mat, til dusjen til huset vårt. Men straks jeg kommer hjem og alle inntrykkene fra TV, radio og aviser slår imot meg og jeg bare må hoppe på hverdagens hektiske karusell – tenker jeg at - kanskje jeg skulle blitt i Rogbanka?
Nøtterøy.
januar 2008.
Liv Kirsti.
